Hormoner!

Bare slitsomt! Jeg har igjen begynt å gråte av alt. Ikke alt, men bare jeg ser noen få tårer i öynene så kommer det, eller når noen er bare veldig koselige mot meg så kommer det. Jeg hadde bursdag i går og ble da hele 27år! Og som vanlig så får man jo gratulasjons hilsner på facebook.. Når jeg sto opp i går og så at mange hadde skrevet så tidlig så kom den berömte klumpen i halsen! Og jeg tenkte bare "er det mulig???."
Husker når jeg gikk med Miranda så gikk det en reklame på tv der det satt 3 barn på hver sin stol og en stol var tom, Og budskapet var att bare 3 overlever kreft(cancer). Jeg klarte ikke å slutte å gråte... Henrik kunne bare se på meg når som helst og si bare 3 overlever, da kom tårene med en gang... Og det der er slitsomt altså... Man vil jo ikke gå rundt å gråte hele tiden..
Og humörsvingninger så det skulle virkelig ikke värt mulig... Jeg som har värt så glad den siste uka!! Jaja... får håpe det går over snart!

Jeg og Miranda er late i dag. Etter at ho sov på ettermiddagen i dag så har ho bare gått rundt her og värt söt og kosete, så der kan man ikke klage akkurat nå :)

Tatt på seg genseren selv! :)